Forsiden / Posts tagged "familiebalanse"

Du blir ikke mindre mamma av å gå på jobb

78815319I Aftenposten denne uken blir vi presentert for saker som viser at mammaer på Sørlandet i større grad foretrekker å være hjemme enn mammaer på Østlandet.

Artiklene går rett hjem hos de fleste, for dette er en problematikk jeg tror alle barnefamilier kjenner til. Er det barna eller jobben som er viktigst?

Svaret er enkelt. Ingen vil mene at jobben er viktigst. Likevel må jeg få presisere at du ikke er noe mindre mamma av å gå på jobb.

Jeg ønsket å være i jobb da barna var små, det gjorde også min mann. Det gikk helt fint. Derfor bygget jeg barnehage for å være sikker på at vi fikk barnehageplass. Heldigvis slapp jeg også unna dagens debatter om hvorvidt det er sunt for barna å være i barnehage eller hjemme med mor. Jeg slapp det ”forstå seg på”-presset som jeg opplever at ligger over dagens småbarnsforeldre.  Jeg rakk ikke alt, og det ble ferdigboller til skoleavslutningen istedenfor nybakte fra kjøkkenbenken. Det led ikke guttene mine av.

Vi lever i et land med meget god barnehagedekning, med jevnt over meget god kvalitet, og vi har arbeidsgivere som bidrar til stor fleksibilitet for foreldre.  Legger du lista litt lavere, godtar at det blir noen lettvinte løsninger, og er klar på at du trenger litt fleksibilitet ovenfor arbeidsgiver, rekker du fort en fulltidsstilling.

Det perfekte er umulig. Vinneren av debatten om mor er best hjemme eller på jobb, er den dårlige samvittigheten, enten for å være for lite hjemme eller for lite på jobb.  Debatten mangler derimot en erkjennelse av at du ikke automatisk blir den perfekte mor av å være hjemme med barna. En fulltidsarbeidene kvinne som får mulighet til å bruke andre sider av seg enn bare mammarollen i løpet av en dag, kan være vel så god.

Det har jeg opplevd selv og jeg er ganske sikker på at mann og barn var glad for å ha en fornøyd arbeidende mamma.

Mediaskapt tidsklemme?

Jeg starter med en oppfordring; Slutt å gi barneforeldre dårlig samvittighet. Det klarer de veldig godt selv.

Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, skriver denne uken en interessant artikkel om at framstillingen av norske kvinner og familier rett og slett er feil. Det er ikke riktig at kvinner gjør opprør mot likestilling og arbeidslivet, skriver hun.

Det er forfriskende tanker. Kvinners deltakelse i arbeidslivet er, som de fleste vet, meget viktig.

Derfor er det et paradoks at norske småbarnforeldre gang på gang skal få servert helside på helside med dårlig samvittighet fordi de begge to er på jobb, og utredninger og forskningsrapporter om tidsklemma som om det er noe alle lider under.

Det overrasker meg er at utredningene som regel ender opp med å gi barneforeldre ytterligere dårlig samvittighet og en opplevelse av at de ikke mestrer. Dette kan umulig være måten å veilede og støtte på.

Småbarnsforeldre blir fortalt at de må skaffe seg mer tid med barna, hvis ikke er det synd på barna. 22.09 viste VG til en undersøkelse fra Daily Mail som viser at 2/3 ville ha valgt annerledes mht jobb og barn. En norsk forsker er på banen og sier at foreldre bør ha dårlig samvittighet.

Vi lever i et land med meget god barnehagedekning, vi har arbeidsgivere som bidrar til stor fleksibilitet for foreldre, vi har meget gode permisjoner og for mange er det valgmuligheter, heltid, deltid eller hjemmeværende. Likevel kommer det stadig forslag hvor staten og arbeidsgiver ytterligere skal ta regningen for at foreldre skal være mer hjemme med barna.

Foreldre må selv få velge hvordan de skal legge tilrette sin tilværelse. Jeg ønsket å være i jobb da barna var små, det gjorde også min mann. Det gikk helt fint, og jeg slapp heldigvis å bli pådyttet dårlig samvittighet.

Jeg er glad jeg slapp det ”forstå seg på”-presset som jeg opplever at ligger over dagens småbarnsforeldre, hvor det i det ene øyeblikket forventes mer tid med barna, samtidig som det forventes at de også skal utføre jobben og stille opp for arbeidsgiver.

Det perfekte kan lett bli det umulige. Det eneste som sikkert oppnås av debatten, er at dette skaper foreldre som opplever at de ikke strekker til.

Vi må slutte å fortelle foreldre alt det de burde gjøre, la de velge selv.