Forsiden / Archive by category "Arbeidsglede"

Sjefen er ikke viktig i seg selv!

Det som motiverer meg i jobben min som leder er når jeg ser at medarbeidere viser glede og entusiasme, fordi de opplever at de mestrer og leverer resultater. Det å heie på, veilede og korrigere gir mening i mitt lederskap, og når man lykkes gir det kraft til å sette nye mål. Jeg stortrives!

Jeg tror på arbeidsglede. Det gir bedre kundetilfredshet, høyere produktivitet, bedre omdømme og også lavere sykefravær. 9 av 10 sier de har arbeidsglede. Hva må være på plass for at det skal vedvare?

En undersøkelse som Virke har fått utført viser at unge medarbeidere er avhengig av gode kollegaer og godt arbeidsmiljø for å ha arbeidsglede. Eldre medarbeidere trekker frem utfordrende oppgaver og kanskje overraskende oppgir bare 6 prosent at sjefen er viktig for arbeidsglede.

Jeg opplever at dette stemmer med egen erfaring. Som ledere mener jeg at det er viktig å se og følge med på at de unge føler trygghet i miljøet, og blir en del av det. Jeg tror på at det i større organisasjoner bør utpekes en «buddy» for den nyansatte. Da har jeg opplevd at den nytilsatte raskere stråler, og tør dele både usikkerhet og mestring. Da blir jeg trygg på ansettelsen.

Når denne fasen er over skjønner jeg godt at arbeidsglede kommer gjennom utfordrende oppgaver, men jeg tror fortsatt at det er viktig at leder ser medarbeideren og gir gode, konstruktive tilbakemeldinger. Det trenger vi alle uansett alder og rang.

Men hva ligger i at sjefen ikke er viktig for arbeidsglede?
Jeg hører ofte kommentarer som at «det må ledelsen gjøre», «jeg forventer at ledelsen rydder opp» og så videre. Med andre ord så er inntrykket at sjefen er viktig!

Dreier arbeidsglede og engasjement seg om noe mer enn «ledelse»? Ja, jeg tror det. Der hvor det er høyt engasjement og arbeidsglede så tar medarbeidere «skjeen i egen hånd» og løser utfordringer, de mestrer. Hvis så det ikke lykkes, ja da ber de sjefen om hjelp til å flytte noen hindre, men det er som siste utvei.

Dette kaller jeg medarbeiderskap!

En buddy for arbeidsglede!

Virke har i disse dager satt i gang en større kampanje om arbeidsglede. I debatten om arbeidslivet, får viktigheten av glede og det å føle seg verdsatt på jobb, forbausende lite oppmerksomhet. At kollegaene du møter og arbeidsoppgavene du utfører er avgjørende for om du blir i jobben, er ikke til å komme i fra, og det er nettopp dette vi ønsker å skape oppmerksomhet rundt.

I Virkes undersøkelse kommer det frem at unge mennesker trekker frem kollegaer og arbeidsmiljø som det viktigste, mer erfarne nevner oppgaver og faget. Det forplikter oss til å tenke over andre ting også  enn bare god opplæring i arbeidsoppgaver når en nyansatt kommer til virksomheten.

På lik linje med fadderordningen på skole og studiesteder, har jeg stor tro på at også arbeidsplassen bør finne en ”buddy” til den nyansatte. En person, som helt uavhengig av arbeidsoppgaver, kan vise og lære den nyansatte den indre dynamikken, kulturen og de uformelle relasjonene.

Det sies at det tar et år å være ”up too speed” fra du blir ansatt. Den prosessen kan gå betraktelig raskere hvis du som ansatt får oppfølging ut over det faglige. Noe må selvfølgelig læres ”by doing”, men det går raskere å lære seg en kultur hvis du har en veileder på veien. Slikt vil i neste instans gi mer arbeidsglede, ved at følelsen av å meste også det sosiale, er tilstede.  Jeg har selv sett hva det betyr for en nyansatt i sin første jobb å få hjelp av en buddy til å forstå hvordan en virksomhet fungerer formelt og uformelt. Vedkommende ble tryggere og opplevde at f.eks kantinen ikke var så skremmende som først antatt. Mange har vel opplevd redselen ved å sette seg ved feil bord eller på feil stol i et møterom! Arbeidsglede kommer med trygghet og mestring.

”Gå-med-strømmen”-syndromet

Jeg husker jeg traff igjen en ung jente, som jeg tidligere hadde truffet på en videregående skole hvor hun drev en såkalt ungdomsbedrift, en virkelig bedrift man etablerer som skoleelev for å lære faget. Sist jeg traff henne var hun full av mot og pågangskraft. Uredd og ambisiøs, med klare fremtidsplaner. Når jeg traff henne igjen var hun ferdig med utdanningen, og jeg spurte henne forventningsfullt: Nå skal du vel starte bedrift?

Svaret var et kontant nei. Hun hadde i løpet av utdanningen lært så mye om både teori og hvilken risiko det medførte å starte for deg selv, at var det en ting hun IKKE skulle gjøre, så vare det å skape en egen bedrift.

Jeg er overbevist om at denne unge jenta ikke er alene om det valget. Vi har i dag dessverre et utdanningssystem og et normsystem i samfunnet som tar bort kreativitet, og det å tørre å satse. Vi sender våre unge ambisiøse gjennom den samme kvernen, og ut på andre siden kommer bare normalitet.

I dag har det dessverre blitt slik at du skal lykkes på alle arenaer. Du skal være god på jobben, god venn, godt nettverk, god kjæreste, god forelder.

Utfordringen er at det er noen andre enn deg som har definert hva som skal til for å lykkes, eller for å være vellykket. Det blir farlig når ingenting eller ingen er ”mot-normalt”. Når vi får et samfunn som definerer det perfekte, hvordan skal man da få frem kreativitet og uvikling?

Det er jo nettopp når man går ut av boksen, at kreativitet og utvikling kommer. Jeg mener vi mangler en kultur som åpner for å feile. Det er kun ved å feile at man blir god.

I stedet har vi et samfunn som dyrker normalitet og ”gå med strømmen”. Du må ikke tro at du er noe. Hvis du prøver deg frem, men feiler, blir det hengende ved deg. Ser vi til andre kulturer, for eksempel USA, er det å feile en fordel. Her hjemme skal vi bare ha de som er innmari flinke. Det reduserer helt åpenbart både lysten og evnen til å ta risiko og satse ut av boksen.

Innen idretten er det riktignok annerledes, og hva det skyldes kan man jo bare spekulere i. Jeg vil påstå at det her er mye lettere å se at det å mislykkes og det å prøve å feile, er eneste vei mot å bli lykkes. Hvorfor denne holdningen ikke gjelder vel så mye i næringslivet, er et paradoks. Der finner vi dessverre alt for mange lysslukkere som dreper ideene og som indirekte ber deg komme deg tilbake til normen.

Hva hadde skjedd om den unge jenta med ungdomsbedriften hadde møtt andre normer og andre holdninger til det å prøve å skape noe selv og ha tro på det man driver med?

Både utdanningssystemet vi i dag har, men vel så mye vår kultur, har en stor utfordring i fremtiden. Skal vi bygge entreprenørskap og skaperglede, må vi endre på enkelte holdninger og normsett. Vi kan ikke forvente at vi kommer oss fremover, uten å heie på ulydighet og vågalhet i form av det å tørre å feile.