Forsiden / Articles posted by Vibeke Hammer Madsen (Page 7)

Lyst til å ta kommando

Å være mentor er inspirerende. Jeg får like mye igjen som jeg gir av meg selv. Det har alltid vært viktig for meg å ha unge ambisiøse medarbeidere. Det er positivt krevende, og det gjør at jeg ikke ”sovner hen” i min verden. Mange av spørsmålene knytter seg til ledelse og hvorfor jeg valgte ledelse. Undersøkelser viser at sosial og visjonær kompetanse er viktig hos en toppleder.  Det synes jeg stemmer godt med mine erfaringer og hva som motiverer meg. La meg gjennomgå noen punkter jeg mener er essensielle for å lykkes med ledelse:

Du må ha lyst til å ta kommandoen svarer jeg på spørsmål om passer jeg til å bli leder. I det ligger så mangt. Man må våge og man må ha et engasjement for å fylle lederskapet. Ledergjerningen følger deg hele tiden, det er ikke noe man går ut og inn av. Det er ingen åtte til fire jobb.

Du må like å ta ansvar. Fra jeg var ganske ung fikk jeg ansvar både hjemme og ute. Det å bli trent på å ta en lederrolle kommer godt med senere i livet.

Du må like å ta beslutninger. Det å velge blant flere muligheter er ofte vanskelig og mange vegrer seg. Man etterspør mer og mer underlag for å bli trygg. Som leder er det sjelden at du noen gang blir absolutt trygg.

Du må like å se at andre lykkes. Noe av det som gir meg drivkraft er å se når medarbeidere trives i jobben. Det å oppleve entusiasme blant medarbeidere gir meg styrke.

Du må ha visjoner. Medarbeidere forventer ikke at en leder skal kunne svare på alt, men det er  forventet at en leder må kunne kommunisere hvor man skal. Det å ha ambisjoner og drømmer om hvor jeg vil og kunne omsette det til ord og handling som medarbeidere trigges av å bli med på er betaling for ledergjerningen!

Du må vise entusiasme. Medarbeidere må jo tro på det du står for, det du sier, det du gjør. Da nytter det ikke å gå rundt med et pokeransikt. Jeg tror at jeg som leder lykkes bedre hvis jeg viser mitt engasjement. Medarbeidere opplever at du er trygg i situasjonen og har mye overskudd å gi til menneskene rundt.

Du må ha mot til å vise sterke og svake sider. Dette er vel det punktet hvor erfaring er viktig og hvor eldre ledere kan veilede yngre ledere i form. Min opplevelse er at medarbeidere vil ha en leder som også er et helt menneske. De liker å se tydelighet og trygghet, men det å gi av seg selv også på hendelser som man opplever har vært vanskelige blir godt mottatt. Yngre ledere kan noen ganger bytte tydelighet med strenghet, streng til seg selv og til kolleger. De kaller det ofte ”å være direkte”. En styrke kan bli det motsatte. En mentor kan være til god hjelp for bevisstgjøring og endre form.

 

Mediaskapt tidsklemme?

Jeg starter med en oppfordring; Slutt å gi barneforeldre dårlig samvittighet. Det klarer de veldig godt selv.

Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, skriver denne uken en interessant artikkel om at framstillingen av norske kvinner og familier rett og slett er feil. Det er ikke riktig at kvinner gjør opprør mot likestilling og arbeidslivet, skriver hun.

Det er forfriskende tanker. Kvinners deltakelse i arbeidslivet er, som de fleste vet, meget viktig.

Derfor er det et paradoks at norske småbarnforeldre gang på gang skal få servert helside på helside med dårlig samvittighet fordi de begge to er på jobb, og utredninger og forskningsrapporter om tidsklemma som om det er noe alle lider under.

Det overrasker meg er at utredningene som regel ender opp med å gi barneforeldre ytterligere dårlig samvittighet og en opplevelse av at de ikke mestrer. Dette kan umulig være måten å veilede og støtte på.

Småbarnsforeldre blir fortalt at de må skaffe seg mer tid med barna, hvis ikke er det synd på barna. 22.09 viste VG til en undersøkelse fra Daily Mail som viser at 2/3 ville ha valgt annerledes mht jobb og barn. En norsk forsker er på banen og sier at foreldre bør ha dårlig samvittighet.

Vi lever i et land med meget god barnehagedekning, vi har arbeidsgivere som bidrar til stor fleksibilitet for foreldre, vi har meget gode permisjoner og for mange er det valgmuligheter, heltid, deltid eller hjemmeværende. Likevel kommer det stadig forslag hvor staten og arbeidsgiver ytterligere skal ta regningen for at foreldre skal være mer hjemme med barna.

Foreldre må selv få velge hvordan de skal legge tilrette sin tilværelse. Jeg ønsket å være i jobb da barna var små, det gjorde også min mann. Det gikk helt fint, og jeg slapp heldigvis å bli pådyttet dårlig samvittighet.

Jeg er glad jeg slapp det ”forstå seg på”-presset som jeg opplever at ligger over dagens småbarnsforeldre, hvor det i det ene øyeblikket forventes mer tid med barna, samtidig som det forventes at de også skal utføre jobben og stille opp for arbeidsgiver.

Det perfekte kan lett bli det umulige. Det eneste som sikkert oppnås av debatten, er at dette skaper foreldre som opplever at de ikke strekker til.

Vi må slutte å fortelle foreldre alt det de burde gjøre, la de velge selv.

”Gå-med-strømmen”-syndromet

Jeg husker jeg traff igjen en ung jente, som jeg tidligere hadde truffet på en videregående skole hvor hun drev en såkalt ungdomsbedrift, en virkelig bedrift man etablerer som skoleelev for å lære faget. Sist jeg traff henne var hun full av mot og pågangskraft. Uredd og ambisiøs, med klare fremtidsplaner. Når jeg traff henne igjen var hun ferdig med utdanningen, og jeg spurte henne forventningsfullt: Nå skal du vel starte bedrift?

Svaret var et kontant nei. Hun hadde i løpet av utdanningen lært så mye om både teori og hvilken risiko det medførte å starte for deg selv, at var det en ting hun IKKE skulle gjøre, så vare det å skape en egen bedrift.

Jeg er overbevist om at denne unge jenta ikke er alene om det valget. Vi har i dag dessverre et utdanningssystem og et normsystem i samfunnet som tar bort kreativitet, og det å tørre å satse. Vi sender våre unge ambisiøse gjennom den samme kvernen, og ut på andre siden kommer bare normalitet.

I dag har det dessverre blitt slik at du skal lykkes på alle arenaer. Du skal være god på jobben, god venn, godt nettverk, god kjæreste, god forelder.

Utfordringen er at det er noen andre enn deg som har definert hva som skal til for å lykkes, eller for å være vellykket. Det blir farlig når ingenting eller ingen er ”mot-normalt”. Når vi får et samfunn som definerer det perfekte, hvordan skal man da få frem kreativitet og uvikling?

Det er jo nettopp når man går ut av boksen, at kreativitet og utvikling kommer. Jeg mener vi mangler en kultur som åpner for å feile. Det er kun ved å feile at man blir god.

I stedet har vi et samfunn som dyrker normalitet og ”gå med strømmen”. Du må ikke tro at du er noe. Hvis du prøver deg frem, men feiler, blir det hengende ved deg. Ser vi til andre kulturer, for eksempel USA, er det å feile en fordel. Her hjemme skal vi bare ha de som er innmari flinke. Det reduserer helt åpenbart både lysten og evnen til å ta risiko og satse ut av boksen.

Innen idretten er det riktignok annerledes, og hva det skyldes kan man jo bare spekulere i. Jeg vil påstå at det her er mye lettere å se at det å mislykkes og det å prøve å feile, er eneste vei mot å bli lykkes. Hvorfor denne holdningen ikke gjelder vel så mye i næringslivet, er et paradoks. Der finner vi dessverre alt for mange lysslukkere som dreper ideene og som indirekte ber deg komme deg tilbake til normen.

Hva hadde skjedd om den unge jenta med ungdomsbedriften hadde møtt andre normer og andre holdninger til det å prøve å skape noe selv og ha tro på det man driver med?

Både utdanningssystemet vi i dag har, men vel så mye vår kultur, har en stor utfordring i fremtiden. Skal vi bygge entreprenørskap og skaperglede, må vi endre på enkelte holdninger og normsett. Vi kan ikke forvente at vi kommer oss fremover, uten å heie på ulydighet og vågalhet i form av det å tørre å feile.